I norsk historie fremtrer året 1130 som et tidsskille. Fred ble avløst av stridigheter, som varte helt til 1227. Tidsrommet kalles «borgerkrigene».
Men årstallet brukes også som inngang til norsk høymiddelalder, en tid med voksende folketall, kirkens konsolidering, byenes oppkomst og vekst, sterkere offentlig organisasjon og myndighet ved at kongedømme og kirke la stadig flere områder inn under sin myndighet. Historikerne sier at man for første gang kan kalle Norge for ett rike.
Kongemakten økte på 1100- og 1200-tallet, og endte med seier både over kirken og aristokratiet. Det gamle verdslige aristokratiet ble avløst av et tjeneste-aristokrati. Også bøndenes forhold ble endret i høymiddelalderen, fra selveiere til leilendinger. Leilendingene – som i sin alminnelighet leide sine gårdsbruk på livstid – hadde imidlertid en fri status, hvilket er et særsyn i det meste av datidens Europa. Vikingtidens treller forsvant også i høymiddelalderen.
På denne tiden skiftet det politiske tyngdepunkt i Norge fra Vestlandet til områdene rundt Oslofjorden. Under kong Håkon den 5.s tid på 1200-tallet ble Oslo gjort til landets hovedstad. Byen var en ubetydelig husklynge innerst i Oslofjorden. Så sent som da svartedauden nådde Norge i 1350, bodde det – i følge beregninger – i hvert fall ikke mer enn 2.000 mennesker i Oslo. Bergen skal da ha hatt 7.000 innbyggere og Trondheim 3.000.
De norske statsinntektene i høymiddelalderen var svært beskjedne etter europeisk målestokk, og strakk neppe til som grunnlag for en sterk utbygging av det kongelige militær- og regjeringsapparat mot slutten av perioden. Svartedauden hadde også redusert folketallet dramatisk, ned til det halve eller kanskje til tredjedelen av hva det hadde vært før 1350. Utviklingen førte til at konge og adel forsøkte å skaffe seg inntekter ved jordeiendommer og len, uten hensyn til landegrenser. Dette bidro til politiske foreninger i Norden, senere omtalt som unioner.
Alt fra 1319 til 1343 hadde Norge og Sverige vært i personalunion. Denne institusjon bygde man videre på bl.a. ved å arrangere interskandinaviske kongelige ekteskap. Håkon 6. (1340-80), som var sønn av svenskekongen Magnus Eriksson og Håkon 5.s datter Ingebjørg, var etter arvereglene lovmessig arving til Norges trone. Han ble gift med Margrete, datter av danskekongen Valdemar Atterdag. Deres sønn, Olav, ble valgt til dansk konge ved Valdemars død i 1375. Norge arvet han etter sin far i 1380. Derved kom Norge inn i union med Danmark, en unionen som varte helt fram til 1814.