Vikingtiden markerer avslutningen på den forhistoriske perioden i Norge. Man mangler fortsatt skrevne kilder og må i det vesentlige basere sin kunnskap fra perioden på arkeologisk materiale. Imidlertid gir også sagalitteraturen opplysninger fra perioden. Sagalitteraturen er skrevet i ettertid, basert på muntlige betraktninger fra generasjon til generasjon. Sammenlagt vet vi nå at vikingtiden må ha vært den uten sammenligning rikeste av de forhistoriske periodene i Norden.
Plyndringen av klosteret Lindisfarne på den engelske østkyst i året 793 blir av mange betraktet som innledningen til vikingtiden. Over store deler av Vest- og Syd-Europa blir vikingene fremdeles sett på som grusomme overfallsmenn, som med mord og brann herjet og røvet. Dette er en del av sannheten, men vikingferdene var også fredelig handelsvirksomhet og kolonisasjon. Norske vikinger slo seg ned på Orknøyene, Shetland, Hebridene og Man. Det nordlige Skottland og Irland ble også nordmennenes interesseområder. Dublin, som ble grunnlagt av vikinger i 840-årene, var sete for et nordisk kongedømme fram til 1171.
På Island og Grønland fant norske vikinger fram til ubebygget land. Der slo de seg ned og skapte småsamfunn. Island av i dag er en direkte følge av vikingenes kolonisering. På Grønland derimot døde de norrøne samfunnene ut igjen noen hundreår senere. Årsakene er uklare.
De norske vikingene kom i stor utstrekning fra Sør- og Vestlandet. Det lettet befolkningspresset i distrikter hvor næringsgrunnlaget var henimot uttømt. På Østlandet og i Nord-Norge derimot fant det i vikingtiden sted et «indre landnåm», med etablering av jordbruk og næringsvirksomhet i tidligere ubebygde områder, særlig i daler og fjellbygder.
En forutsetning for vikingferdene var evnen til å bygge hurtige og sjødyktige skip og til å finne vei over åpent hav. Det faktum at vikingene gjentatte ganger seilte helt til Amerika og tilbake, forteller at de mestret sine skip. Ifølge sagaen var det Leiv Eiriksson som oppdaget «Vinland» i året 1001, men i dag mener man at andre vikinger hadde vært på det amerikanske kontinent før ham. Det endelige punktum for vikingtiden ble satt i 1066 da den norske kongen Harald Hardråde og hans hær ble slått ved Stanford Bridge i England.
Norge blir ett rike
Fram til 800-tallet eksisterte intet omfattende fellesskap for de områder som senere ble til Norge. Men på denne tid kom det i gang samlingsvirksomhet både fra folkegruppers og enkeltpersoners side. Det resulterte i samfunnsdannelser av to hovedtyper:
- • organiserte tingområder rundt alltinget
- • småkongedømmer
Det må ha vært flere drivkrefter bak denne prosessen. Ikke minst har bøndene følt behov for fred, særlig i kystområdene. Dette skyldtes blant annet uro, dels fremkalt av røvertokter, dels ved egne hjemvendte vikingers opptreden. Områdene ved kysten var på denne tid tilført betydelige rikdommer i form av røvet gods og handelsvarer. Der satt det småkonger som også – takket være slektskap og inngifte – hadde relasjoner seg i mellom som ga dem styrke og handlekraft.
Småkongene i Viken (områdene rundt Oslofjorden) sto sterkt i den prosess som fant sted. Stadig større landområder ble underlagt deres makt. Etter et sjøslag ved Hafrsfjord, muligens i året 872, sikret Harald Hårfagre sin posisjon som overkonge over store deler av Norge. Samlingsprosessen pågikk imidlertid i flere tiår etter dette, med blodige oppgjør mellom norske stormenn og mellom nordmenn og andre nordboere. Omkring 1060 ser det ut til at samlingsprosessen var fullført.
Kristendommen innføres
Kristendommens innførelse i Norge fant sted gjennom et langt tidsrom, kanskje et par hundreår. Utviklingen var et resultat av nordmennenes kontakter med det kristne Europa, gjennom handelsforbindelser og vikingtog. Men bevisste misjonstiltak fra kirkene i England, Tyskland og Danmark hadde også bidratt til at den gamle æsatroen var på tilbakegang. Utviklingen kulminerte med innsatsen til tre misjonskonger, Håkon Adalsteinfostre, Olav Trygvason og Olav Haraldsson. Den sistes død under slaget på Stiklestad i 1030 ga ham helgery, og dette skaffet kirken den endelige seier.
Fra midten av 1000-tallet vidner lovgivning, kvad og monumenter om at den nye tro er etablert. Kort før år 1100 ble de første bispedømmer opprettet, blant dem Nidaros (Trondheim), der erkebispen holdt til fra 1152. Den norske erkebispen spilte gjennom årene også en politisk rolle. Reformasjonen ble innført i Norge ved kongepåbud i 1537. Norge var på dette tidspunkt underlagt Danmark, og gjennomføringen skjedde ved at den dansk-norske såkalte kirkeordinans ble gjort gjeldende også for Norge. Fra tidlig på 1600-tallet var den lutherske lære enerådende i Norge.