Opplevelsene under 2. verdenskrig fikk bare kortvarig betydning for arbeidene til unge, politisk orienterte malere i Norge, og ikke lenge etter krigen sluttet de seg til den internasjonale abstrakte og ikke-figurative retningen. Etterkrigsgenerasjonen gjorde seg helt fri fra de uttrykksmåtene som var blitt misbrukt av nazistene og fascistene. Trass i sterk motstand fra det norske publikumet begynte den abstrakte ekspresjonismen å ta form på 1950-tallet, med arbeid fra yngre kunstnere som Ludvig Eikaas (f.1920), Jakob Weidemann (f. 1923), Knut Rumohr (f. 1916), Tore Heramb (f. 1916), Gunnvor Advocaat (1912-1997), Anna Eva Bergmann (1909-1987), Finn Christensen (f. 1920), Inger Sitter (f. 1929) og Lars Tiller (1924-1994). Etter 1960 utviklet Olav Strømme ekspresjonismen på en svært abstrakt måte, og Gunnar S. Gundersen (1921-1983) brukte et rikt symbolistisk språk innenfor rammene av strengt geometriske regler. De fargerike, organiske abstraksjonene til Willy Storn (f. 1936), med røtter i 1930-tallets surrealisme, representerte det mest originale arbeidet i denne perioden.